Vi døyr no og. Men ikkje på nokre dagar. Det kan ta år for du døyr i Noreg idag. Eg meiner ikkje at det er berre negativt at vi har meir makt over dauden no enn før. Ein skal ikkje berre kimse av dei medisinske framstega verda har tatt det siste århundre. For all del.
Men det er ikkje alltid ein fordel å døy sakte.
På rekke og rad sit dei i stolar frå dei står opp, og ventar på middagen. Dei får brungrøn mos på skei, for pleiarane hadde ikkje tid til å sette i laustennene under morgonstellet. Dei måtte springe for å hjelpe Magda, ho var så lei av å vente at ho klatra over sengehesten og braut lårhalsen. Magda vart sendt med sjukebil. Ho ropte og gaula i korridoren då dei for, og etterpå måtte pleiarane byrje med matserveringa, så då vart det ikkje tid til tenner idag. Det var kanskje like greit. Dei passar ikkje lenger, og annan kvar gong ein av dei som sit på rekke å ventar åpnar kjeften dett tennene ut.
Amanda er 89 år og har ikkje lyst på middag. Ho har lyst heim. Ho går og går. Leitar. Men ho finn ingen åpne dører ut. Ho seier til alle at ho vil heim. Ho spør dei som spring i gangen om å vise ho vegen ut. Dei viser ho tilbake til stolen. Men ho vil ikkje sitte, vil ikkje ete, vil ikkje drikke. Ho vil berre heim. Etter ei stund er det nokon som kjem på besøk som blir bekymra fordi ho ikkje vil drikke. Så reiser Amanda på sjukehus nokre dagar for å væskast opp.
Magda som braut lårhalsen kjem att etter ei veke. Då har dei skrua ho saman. Det var så vidt ho haldt denne gongen - men med slangar og væske både her og der, klarte dei så vidt å forhindre at ho dauda. No ligg ho i senga att, men ho har iallfall ikkje sjans til å klatre over sengehesten no. Eit par gongar for dag hastar pleiarane inn for å løfte ho over i ein stol, så ho kan spise den gulbrune mosen ho ikkje veit kva er.
Olav blir så gruelig lei av å vente at han ikkje vil stå opp for å sitte i ein stol. Deprimert, seier legen då, og skriv ut rosa piller på blå resept. Ei veke seinare bryr han seg ikkje om han må sitte i ein stol og bli mata med brunoransje mos, medan han ventar på å få døy.
Korleis vil vi eigentleg døy, kan vi snakke litt om det?
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 4-1 b):
"den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud"
|
Dette er et tema alle burde ville snakke om. Som lege er det velkjente situasjoner du beskriver og jeg har lyst til å utfylle vignettene dine med noen perspektiver fra min kant.
SvarSlettAmanda er åpenbart på sykehjemmet mot sin vilje. Det betyr at noen på et tidspunkt har vurdert henne ute av stand til å være i egen bolig, en vurdering som nok er både etisk og juridisk uproblematisk. Mange demente er disorganiserte, steller seg ikke, tar ikke livsnødvendige medisiner eller tar dem i dobbel dose, lager seg ikke mat, eller, når de lager mat, glemmer kjeler på komfyren fordi de har gått i kjelleren for å hugge ved eller henge polyesterkjolene til tørk på panelovnene, som er skrudd på fullt midt på sommeren fordi "nå kommer frosten snart". Man klarer rett og slett ikke å løfte disse pasientene opp i verdighet enn hvor hardt man prøver, verken pårørende eller leger, ikke en gang all verdens pleiere, og ihvertfall ikke Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §4.1. Det er hjerteskjærende å se disse skallene av noen tidligere mennesker visne bort på sykehjem, forvirret og redd hver dag, men hva skal man gjøre? Jeg spør ikke retorisk; jeg skulle gjerne visst hva vi kan gjøre for dem. Antidepressve, angstdempende eller antipsykotisk medisin kan hjelpe på angst og uro hos enkelte pasienter, men som overalt ellers i medisinen får man "ingen virkning uten bivirkning", og ofte må man gi opp. Terskelen for å starte er allerede høy. Terskelen for å gi opp ved terapisvikt burde nok vært lavere. Tid til å sitte hos henne, tid til å prate i ro og mak er et enkelt og godt tiltaket som også hjelper en del, men én pleier er sykemeldt og det finnes ikke penger til vikar, og pasienten nedi korridoren har gjort i buksene og damen i naborommet har falt ut av sengen og neste år må vi bruke enda mindre penger så det spørs om vi ikke må si opp den deltidsstillingen og ... og ...
(Klipp pga 4096-tegns begrensning på kommentarfeltet -- her burde jeg nok ha blogget istedet!)
Med mitt blikk ser jeg Magda der hun trilles inn i akuttmottaket på en ambulansebåre. Vakthavende ortoped har konstatert den brukne lårhalsen på røntgenbildet som er tatt og sitter og leser funksjonsvurderingen som fulgte med fra sykehjemmet med en rynket mine. "90 år gammel kvinne, langtkommen demens, alvorlig hjertesvikt, svært nedsatt yteevne. Går noe med rullator men trenger mye støtte, sitter mest i stol. Økende fallproblematikk siste tid. Forrige uke fall ned en trapp, slo hodet og måtte til akuttmottaket for vurdering med CT, heldigvis ingen blødning." Det veksles megetsigende blikk i mottaket. Pleierne: "Skal *hun* legges inn til operasjon? Det er nesten et overgrep! Anestesien alene kommer til å ta livet av henne!" Pårørende: "Vær så snill å hjelp mammaen min. Hun har vært så frisk og oppegående hele livet, jeg orker ikke tanken på å se henne sengeliggende. Skal hun liksom ikke få lov å kunne gå lenger? Gjør noe, hun har så vondt! Du kan ikke nekte en gammel dame livskvalitet på den måten!" Pasienten selv gir ikke uttrykk for noen ting ut over at hun har vondt. På spørsmål om hun ønsker operasjon av hoften svarer hun annenhver gang ja og nei. Ortopeden vet at en dement 90-åring med så lav fysisk yteevne ikke vil få særlig mange gåtte kilometer ut av en hofteprotese, men hvordan skal han si til datteren at moren må finne seg i å være sengeliggende resten av livet? Det tys til den lettvinte løsningen, Magda legges inn. Takket være moderne minimaltinvasiv kirurgi og optimalt effektiviserte pasientforløp er hun ferdig operert bare noen timer senere og foten kan belastes fullt fra dag én. Liggetiden er på rekordlave bunnivå og klinikksjefen er strålende fornøyd. Den påfølgende natten går pleierne og teller på knappene -- når kan vi gi henne morfin neste gang slik at hun sliper å ligge og rope i smerte? Hun har nesten kavet seg ut av sengen flere ganger allerede. Det calles på vakthavende lege som ikke tør å gi henne mer beroligende på grunn av lavt blodtrykk. Det finnes ingen penger til fastvakt. Dagen etter registreres hun som ferdigbehandlet og kan igjen defineres som kommunens problem. Mobiliteten er bevart. Men verdigheten?
SvarSlettVerdigheten står ikke alltid til å berge. Hvor den gjør det så koster det. Det er lettvint å vedta lovtekster som sier at "nå skal vi forlange kvalitet og verdighet", men hva hjelper det nå ingen politiker har lyst å være den som brukte mer penger enn i fjor?
Takk for langt og godt svar!
SlettEg er einig med deg i at det er lettvint å vedta ein lovtekst som forlangar "verdighet". Denne teksten vart skriven som ein følgje av at eg fann denne bestemminga ganske meiningslaus.
Det er vanskeleg å skulle gje eit "verdig" helsetilbod til eldre som er pleietrengande. Igjen - kva er eigentleg "verdig"? Og kven skal bestemme kva som er "verdig" i det enkelte tilfelle - pasient, pårørande, pleiepersonell eller legar? Og kvar går grensa for når eldre ikkje lenger bestemmer over eigen kropp?
Er det verdig å påtvinge eldre som ikkje vil drikke væske? Sjølv om ein ikkje lenger kan bestemme kor ein bur, eller kva ein skal ete til middag, eller når ein skal stå opp - bør ein kanskje få bestemme om ein vil ete eller drikke, eller om ein i det heile vil ta dei livsbergande tablettane sine?
Eg jobba på sjukehus i mange år, og før det som somarvikar på sjukeheim, og har opplevd pasientar som blir lagt inn på sjukehus frå instutisjon for oppvæsking, og eldre døyande der pårørande standhaftig pressar på for å ernære gjennom sonde. Tablettane blandar ein ofte i syltetøy eller saft,og gamle Magda veit ikkje ein gong at det er tablettar ho får. (Det er jo ikkje sikkert det ein gong er mogleg å få ho til å forstå at det er medisin)
Eg veit sjølvsagt heller ikkje løysinga, men eg trur det er viktig at diskusjonen på kva som er "verdig" pleie ved livets endestasjon er ein diskusjon som må bli meir offentleg. Det er mogleg folk flest må få ta stilling til kva som er verdig for dei, før dei er så sjuke og gamle at det ikkje er mogleg.
Kanskje skal ein kunne velge å ha eit ferdig utfylt skjema hos fastlegen som fylgjer ein livet ut. Eit skjema der ein skriv at om ein i framtida ikkje ynskjer å ta medisinen sin, så skal ingen kunne overstyre det. Eller om ein sluttar å ete og drikke nok utan nokon anna medisinsk grunn, så skal ingen kunne henge opp ein ringer. Eller at dersom ein får eit stort slag etter ein viss alder så vil ein ikkje ha behandling.
Det er ikkje sikkert at "verdig" eldreomsorg er den omsorga som kostar mest. Kanskje må vi la fleire eldre få døy før.
Eg veit iallfall med meg sjølv at eg helst vil klare meg utan dei siste 3-5 åra, om det betyr at det eg har å sjå fram til er å sitje på ein stol å sjå i veggen i ein diffus medisinsk tilstand dag ut og dag inn. Til og med dyr i bur har eit verdigare tilbod enn som så.
De som av ulike årsaker ønsker å klamre seg til livet så lenge som mulig fortjener å få et så godt tilbud som mulig selv om det koster. For min egen del er jeg derimot så hjertens enig med deg; mitt høyeste ønske er å få dø med støvlene på, ikke lenket til et uverdig liv via en plastslange og et vedtak om manglende samtykkekompetanse. Da burde heller sykepleieren bruke tiden hun hadde måttet bruke på å skifte ringerposen min til å sitte fem minutter ekstra på sengekanten til Amanda eller dobbeltsjekke at Magda ligger godt.
SlettDet er merkelig at ikke flere planlegger hvordan de vil dø. Folk planlegger knapt å bli syke! Jeg vil anslå at langt over halvparten av pasientene jeg har sett i akuttmottaket har manglet noe så enkelt som en egen liste over sine egne faste medisiner. Selv med så mange mennesker jeg har sett gå sakte til grunne på medisinsk sengepost har jeg enda til gode å en gang se et livstestamente. Så ja, dette er et tema vi som samfunn burde snakke mer om.
Et par relevante linker:
SvarSlettWe Need To Talk of Death in Our Perfect Health Storm
http://www.smh.com.au/opinion/we-need-to-talk-of-death-in-our-perfect-health-storm-20090329-9fjn.html
Why Doctors Die Differently
http://online.wsj.com/article/SB10001424052970203918304577243321242833962.html