tirsdag 31. januar 2012

Kvifor nynorsk?

Mange nynorskfolk har meint og fortalt godt om sine nynorskkjensler, så eg skal ikkje bruke meir tid på å gjere det same. (Les til dømes Hilde Sandvik sin kronikk  om det her.) Eg skal heller ikkje utdjupe kva meining eg har i høve karaktersetting  på sidemål i skulen, eller kva eigentleg føremål eg trur ligg i uttalingane til Kristin Halvorsen.


Det eg vil skrive om, er kvifor eg meiner det er viktig å lære, forstå og kunne bruke nynorsk i Noreg også i framtida. Kvifor skal gutstrikane i Bærum lære å skrive og forstå tekstar på nynorsk? For sånn i grunn er det der slaget må stå.


 No kunne eg sjølvsagt lirt av meg eit dikt skrive av til dømes Vinje, og fortalt kor fantastisk fint det er å lese dikt på eit slikt vent språk! Men at nynorsk er eit godt språk for lyrikk er dei aller fleste samde om. Dei fleste av oss blir heller ikkje store diktarar.  Folk flest skriv ikkje dikt på nynorsk som får oss til å grine. Ikkje ein gong diktarar flest skriv på nynorsk. (Diktarar flest får deg heller ikkje til å grine. Vinje er ganske spesiell såleis, for meg iallfall. Men det er ei anna historie.) Den omgangen folk flest har med lyrikk, er å kanskje skrive nokre svulstige ord på sms når fjortishjartet rasar som verst i midten av puberteten, og å analyserer eit dikt av Haldis Moren Vesaas på vidaregåande. Det endar som regel der.  Det er altså ikkje med lyrikken slaget for nynorsken står. Slaget står om noko som er viktigare. Slaget skal stå om det som skjer etter vidaregåande, og det som kan skje i resten av livet.


I grunnskulen og på vidaregåande får ein utdelt fagbøker på sitt hovudmål, og sidemålet er avgrensa til dei få timane ein har til det. Når du skal ta høgare utdanning, er stoda ei anna. Her må ein som oftast (kven er det eg lurer, alltid – du må alltid) ta til takke med fagbøker og skriv på forfattar og/eller forelesar si målform.


Om du studerer jus er det ingen som bryr seg om at du ikkje likar å lese «eit ganske dekkande døme på lovregulert rasjonalisering er grannelova § 2 der sjølve standarden «urimeleg eller uturvande» står i første ledd», jf Nygaard i Rettsgrunnlag og standpunkt. (No var eg eigentleg snill, eg kunne sikkert funne eit døme som var "verre" om eg hadde leita.)


 Det er faktisk ikkje ein sjel, anna enn kanskje ein like frustrerte medstudent, som engasjerer seg i at du ikkje synest det er særleg stas å måtte førehalde seg til og lese 800 sider pensum på nynorsk. Det er ingen som bryr seg om du må lese avsnittet ti gongar, fordi du ikkje klarar forstå – aller minst forfattar og forlag. Om du ikkje forstår kva det er tale om når førelesaren legg i veg om «oreigning», så er det heller ingen som held deg i handa. Og det er ingen som blir særleg fornøgd om du forstyrrar timen for å desperat finne ut at det eigentleg handlar om ekspropriering.


Til slutt skal eg fortelje deg ein løyndom. Det kan vere ein fordel å skrive på nynorsk på eksamen. Etter at sensor har vurdert 50 eksamenssvar med innøvde bokmålsfrasar er det ofte forfriskande herleg å kome til eit som er skrive på nynorsk. Når ein skil seg ut i frå dei andre, må sensor vaknar opp av den automatiske raudpennmarkeringdvalen. Faktisk betyr det så mykje, at enkelte hevdar dei får betre karakter når dei skriv på nynorsk enn om dei skriv på bokmål. For bokmål inneheld oftare unødig bruk av framanord, særleg i juridiske tekstar. På nynorsk nyttar dei fleste eit meir rettframspråk, og kjem raskare til poenget. Eg kjenner tidlegare bokmålselevane som har gått over til å skrive nynorsk på eksamen, fordi språket og argumentasjonen blir betre og då også karakteren.


Vi nynorskfolk er ikkje utdøyande, vi er her i beste velstand. Og så lenge det er folk som skriv på nynorsk i dette landet, må alle førehalde seg til at ein kan møte nynorske tekstar kor som helst og når som helst. At ein bur i ei boble på beste vestkant på Austlandet i byrjinga av livet, betyr ikkje at ein vil gjere det til ein døyr.


Nokre flyttar for å studere, nokre får seg ein jobb der ein må kunne bruke begge målformene, og atter andre finn seg ei odelsjente på ein gard i Stryn. Og heilt ærleg, blir det ikkje litt flaut om ein får ungar som har nynorsk som hovudmål, og ikkje kan hjelpe dei med leksene når dei skal bøye nynorskord fordi ein fekk sydd store dundyner under armane då ein var 14? Det er fordi livet består av så mykje meir enn at ein må lære sidemål på skulen at vi må styrke begge målformene, ikkje på tross av. 


( Sånn helt til sist må vi aldri, aldri gløyme, at dikt skrive på nynorsk er i ein liga for seg sjølv! :)